Mandag 09.05-1988
Dagen du ble født, jeg kjente deg ikke da. Viste ingen ting om deg, viste ikke en gang at du eksisterte. Noen år senere møtte jeg deg, det var første skoledag, og du skilte deg ut, du var den lille gutten med helt blondt hår, med krøller, jeg har fortsatt bilder fra den dagen, jeg husker blikket ditt, så stolt du var da du ble ropt opp og fikk tildelt en fadder.

De neste ni årene gikk vi i samme klasse, jeg brukte å se på deg i smug, krøllene dine fasinerte meg, jeg har bestandig hatt lyst på krøller.
Vi brukte å krangle, mye fordi jeg var så sta, og du ville tøffe deg for de andre på skolen. Det spiller ingen rolle nå lengre, jeg husker ikke hvorfor vi kranglet, men jeg husker de gangene vi ikke gjorde det.

Jeg husker svømminga, vi var bestandig på svømming, begge to, vi kunne sitte i badstua, jeg og du, og noen av de andre som var på svømminga. Du brukte å fyre for å få det varmest mulig, også satt vi der, for å se hvem som klarte å sitte lengst.
Noen ganger brukte du å sprute iskaldt vann på alle som var i badstua, men du sluttet når vi ba om det, du dyppet hodet ditt under kaldtvannskrana, håret ditt lå klistret inntil hodet. Det lå ikke sånn lenge, for badstua var varm og så fort håret ditt tørket litt, så var krøllene der igjen, de blonde krøllene.
Om vinteren så fyrte vi ekstra mye i badstua, bare så vi kunne gå ut i snøen og snøbade, også løpe inn igjen for å få varmen i oss. Vi brukte å ta med snøballer inn, og kaste på de som ikke turte. Jeg og du, og noen til.

En dag etter skolen ringte du meg, vi gikk på ungdomsskolen da, du måtte prate med meg om noe, så jeg gikk fra middagsbordet for å prate med deg. Du ville at jeg skulle prate med ei i klassen, fordi du likte henne veldig godt, men hun trodde ikke på deg, og du trodde at hun ville høre på meg om jeg sa det. Så jeg gjorde det, jeg pratet med henne, men hun hadde type, og hun trodde ikke på meg heller. Du ringte igjen dagen etter, ville høre hvordan det hadde gått, du sa jeg måtte prate med henne igjen. Og jeg gjorde det, flere ganger, men hun likte ikke deg på den måten. Jeg ble en slags budbringer, det var morsomt, jeg gledet meg til du ringte, jeg gav henne brev fra deg og gav deg brev tilbake.
Det ble aldri dere to, jeg tror hun angrer på det.

Vi spilte fotball sammen, jeg turte aldri å stå i mål når du var på motstandernes sitt lag, du elsket fotball mer en noe annet. Du skulle bli proff og spille på Man utd.

En dag var det snøballkrig på skolen, rett etter skoletid, og jeg skulle rekke bussen, du stod sammen med noen andre gutter i klassen og kastet snøball på folk, da jeg kom gående fant han ene ut at han skulle kaste på meg, han traff meg i øyet, du kjeftet på han, og passet på at det gikk bra med meg, så kjeftet du mer på han. Jeg gikk på bussen og dro hjem. Jeg takket deg aldri for det.

Så var vi ferdig med 10ende klasse, jeg flyttet til tromsø, vi spilte fortsatt fotball sammen en gang i bland, når jeg var hjemme på besøk, men vi pratet nesten aldri sammen mer.

Fredag, 05.11-2004
Jeg sitter i norsktimen, telefonen er i veska mi, den er på lydløs, jeg hører ikke at den ringer. Vi ser på film, jeg følger ikke med, filmen er kjedelig, så jeg bestemmer meg for å høre musikk, plutselig kommer den velkjente “dutt dutt dutt dutt dudu” lyden som kommer når en telefon ringer i nærheten, så jeg finner frem telefonen min, det er bestevenninna mi, jeg avviser henne, får ikke prate i telefonen i timen, jeg ser på telefonen, 23 ubesvarte annrop. Telefonen ringer igjen, denne gangen tar jeg den, jeg sier at jeg ikke kan prate siden jeg sitter i timen, venninna mi sier at det er så pass viktig at jeg bare skal gå ut av timen. Læreren ser stygt på meg, jeg reiser meg og går ut, alle i klassen ser rart på meg.

Jeg husker ikke mer av telefonsamtalen, alt jeg vet er at jeg fikk vite at du var død, jeg vet at jeg gråt, jeg vet at læreren kom ut i gangen for å prate med meg, jeg vet at noen av vennene mine kom ut i gangen for å se hva som var galt, men jeg vet ikke hva som ble sakt.
Jeg gikk inn på klasserommet igjen og hentet tingene mine, jeg gråt fortsatt, folk spurte hva som var galt, men jeg tror ikke jeg sa det, jeg er ikke sikker, men jeg tror ikke det.
Jeg gikk opp til busstoppet, plutselig tenkte jeg at jeg måtte finne ut om det var sant, jeg ringte til Ida, dere hadde begynt på samme skole etter ungdomsskolen. Jeg spurte om du var på skolen, hun viste ikke, hun trodde kanskje du var syk for hun hadde ikke sett deg. Jeg fortalte henne at du var død, vi pratet litt mer, før jeg la på. Jeg tror jeg ringte til søster også, men jeg husker ikke, kan hende at hun ringte til meg. jeg tror i alle fall at jeg pratet med henne.

Jeg satt på bussen, jeg gråt hele veien ned til byen, der møtte jeg Silje, bestevenninna mi, hun som hadde fortalt meg at du var død. Vi ble sittende i gangen utenfor Dark light, jeg gråt og hun trøstet meg, jeg tror hun hadde grått litt selv også, selv om dere ikke var venner, dere var vel mer som fiender, men hun brydde seg om deg, selv om du var frekk mot henne, og hun var frekk tilbake.

Jeg tok båten hjem, det er det siste jeg husker fra den dagen, jeg satt på båten, Ronny var der, Ole også, tror jeg, men jeg husker ikke.

På fredag skulle du blitt 20, du ble bare 16. Jeg savner deg Jørn, R.I.P