Og nei, jeg har ikke vært nær ved å dø heller, jeg har det bare ikke så veldig bra for tiden, og da er det lettere å bare svare “jeg lever” eller lignende når folk spør om det går bra med meg.

Men altså, bare for å få sagt det, nei jeg har det ikke bra, jeg klarer meg, jeg gjør det jeg skal, jeg smiler når det er forventet av meg, og jeg er ute blandt folk når jeg blir invitert med. Det er lettere å være ute med folk, for da trenger jeg ikke tenke så mye. Når jeg ikke tenker så har jeg det relativt bra, men så fort det blir stille, så begynner tankene å spinne, og jeg har mest lyst å bare ligge hjemme for meg selv, alene, uten å gjøre noe annet en å deppe..

Det føles rart, jeg er liksom helt hul invendig, bare ett skall som gjør akkurat det andre forventer at jeg skal gjøre, jeg er blitt en robbot, en robbot som prøver å ungå tanker og følelser. Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bare skru av alle følelsene mine, da hadde det kanskje ikke gjort så vondt å puste, ikke gjort så vondt å tenke, ikke gjort så vondt å leve..

Jeg har forresten bestemt meg for at jeg aldri skal forelske meg igjen, ikke at jeg tror jeg ville gjort det selv om jeg var åpen for tanken, men å være forelsket fører bare til smerte, og jeg tåler ikke smerte, smerteterskelen min er på minussiden av skalaen, og som regel gjør jeg det jeg kan for å ungå alt som har med smerte å gjøre (Hvis vi ser bort fra tattoveringa mi da), men når det kommer til kjærlighet, så kommer smerten innenfra, og det gjør det umulig å flykte,  umulig å komme seg bort..